Reisebrev del 2

Tirsdag formiddag forlot vi Sim's med hver vår dagstur sekk på ryggen satte vi ut på en 3 dagers tur. Første stopp var Leshan, et obligatorisk turistmål da verdens største buddha befinner seg her. Historien bak denne buddhaen er en munk som i år 713 e.Kr. bestemte seg for å hugge ut en enorm buddha i fjellet forran en turbulent elv i håp om at buddhaen kom til å roe det vannet i elva og skåne de reisende på elva. Etter 2 timer på buss ble vi lurt trill rundt av en elektronisk sykkeltaxi sjåfør som for trippel pris av vanlig taxi tok oss halvveien for å se buddhaen. Han satte oss av på feil side av elven og derfra var vi pent nødt å ta en taxi videre til selve buddhaen. Det tok godt over hundre år å hugge den ut og med sine 71 meter var den litt av et syn. Etter å ha gått litt på området tok vi taxi tilbake busstasjonen og hoppet på neste buss til Emei Shan.

Emei Shan er et en fjellgruppe der høyeste topp ligger på 3099 moh. Fjellgruppen er en av fire hellige buddhistiske fjell i Kina og fylt med busshistiske templer. Fjellet er et reisemål for pilegrimer og kinesiske turister i jakt på litt friluftsliv. Etter å ha byttet buss 3 ganger endte vi opp med å ta bussen for langt. Ryktene om at to utlendinger hadde passert i buss var allerede gått nede i bygda og det tok ikke lang tid før Andy, eier av hostellet vi skulle bo på, kom å hentet oss på scooter. Vi sjekker inn på sovesal og kom på rom med 2 franskmenn og en dame fra Taiwan. Er første gang jeg har vært i en så forvirrende språksituasjon og hadde 4 språk å forholde meg til. Jeg overlevde, men det er merkelig hvordan et språk man kan bare forsvinner om man ikke praktiserer det. Vel, nå konsentrerer jeg meg om kinesisk så får jeg ta konsekvensen av eventuelle språktap i fransken senere.

Onsdag sto vi tidlig opp for å ha hele dagen på oss og etter frokost begynte gikk vi ut på tur. Etter 4 timer til fots, 5 passerte templer og tusenvis av trappetrinn kom vi fram til det som definitivt var turens høydepunkt, nemlig aper, mange aper. Vi var redd for ikke å se aper men forsto at det aldri hadde vært noe å bekymre seg for når vi kom fram. Apene bor egentlig fritt i fjellet, men veldig mange av den henger rundt i det som viste seg å være en apepark fordi de vet at menneskene som kommer dit gir dem snacks. Vi bunkret oss med matposer som vi fikk beskjed om å gi til apene som selv kunne åpne dem -smarte dyr. 1o meter inne i parken ble jeg sjarmert i senk av en apeunge som uten å tvile hoppet rett i armene på meg. Deretter fikk følge av 4-5 personer som skulle passe på at vi ikke ble angrepet av aper, noe jeg tror var lurt da apene raskt forsto at vi hadde mange matposer med oss og strømmet til fra alle kanter. Personalet var også behjelpelig når det kom til å få apene til å poserer sammen med oss på bilder. Uten å spørre la de mat på hodene våre og apene kom hoppende opp på skuldra for å spise snacks fra hodene våre. Jeg kunne uten tvil brukt hele dagen sammen med apene. De er utrolig vakre, sjarmerende og intelligente. Hadde vært så mye morsomere å dra på søndagstur om vi hadde hatt aper i fjellene i Norge. 

Etter apene var det lunsjtid og etter lunsj la vi ut på siste del av turen som viste seg å være en stigning på 2 timer kun i form av trapper. På toppen kom vi til nok et tempel og selv etter 1o min på en benk og et lite stykke Norge i form av helnøtt fra Freia maktet vi ikke tanken på å gå ned. Det ble derfor taubane ned til bussstasjonen og som planlagt tok vi buss til øverste busstasjon som ligger 2500 moh. Vi kunne gått samme strekning, men vi lot det pent ligge da vi hørte rykter om at denne stigningen fra 500 m og opp på toppen besto av godt over 25000 trappetrinn. Fra busstasjonen var det om å nå toppen før det ble mørkt og da ble valget mellom 2 nye timer med stigning eller gondol veldig enkelt. Det ble gondol opp og vel fremme på toppen fant vi oss et hotell og et rom for natten. Før vi tok kvelden gikk vi rundt på toppen og tok den 40 meter høye gullbelagte buddhaeni betraktning -imponerende syn. 

På torsdagsmorgen var planen å se soloppgangen og vi var tidlig oppe for å se det som virkelig skulle være verdt å oppleve på Emei Shan. Heldig var vi langt ifra og da vi kom ut kl 05.30 var det ikke noe håp om å se soloppgang da regnet høljet ned. Istedenfor ble det 3 timer til i senga og etter en liten frokost var ikke treige med å begynne på nedfarten. I de tidlige morgentimene med mangel på samtaleemner begynte vi å telle trappetrinn på vei ned. Vi telte 3840 ned til busstasjonen og priset buddhistiske guder for ikke å velge å gå de oppover kvelden før.

Etter denne fjellturen fikk vi nok en gang bekreftet at kineserne er glade i å gå i trapper. Vi trodde vi hadde sett det i Yellow Mountain, men det var ingenting sammenlignet med de endeløse trappene i Emei Shan. Tross endeløse trapper var det fantastisk å få beveget litt på seg. Selv om jeg enda innbiller meg ømhet i leggene og grøsser bare ved å se en trapp hadde vi en fantastisk flott tur. 

Bloggefilosofi

Min kjære reisevenn Christine har nå kastet seg på bloggebølgen og sitter nå ved min side å blogger for livet. Er deilig å være på ferie og kunne ta seg en øl kl 4 for så å filosofere litt sammen om det som ligger øverst i hodet. Siden Christine nå er blitt blogger har vi idag pratet litt om blogging og hva det forventes av en som blogger. Man vil jo gjerne prestere når det gjelder innhold. Man vil skrive om noe som kan være interessant for leseren. Så skal man finne ut hvilken vinkling man skal ha. Vi fant ut at det viktigste for oss er litt humor, flyt i teksten og helst ikke for mange skriveleif. Jeg har aldri vært noen skribent ei heller veldig god til å formulere meg. Jeg har vanvittig mange tanker i hodet på samme tid, men når det skal ned på papiret gjennspeiles rotet i hodet og setningene mine blir ikke like bra sort på hvitt som de hadde blitt i muntlig form. Tror Christine føler noe av det samme, og det er det godt å ta seg en øl for å lette skrivesperren. For skrivesperre lønner seg i allefall ikke og nå sitter vi begge litt brisne etter en tsingtao og skriver i takt på hver vår blogg og du verden så mye lettere det er å skrive med litt promille. (Kommer nok ikke til å gjenta seg så mye, men nå er det tross alt ferie..)

Vil også benytte anledningen til å takke dere kjære lesere for at dere følger med på bloggen min. Vet ikke hvor mange dere er men liker i allefall å tro at det er noen der ute. Samtidig oppfordrer jeg dere til å gi tilbakemeldinger om dere har på hjertet. Flere bloggeinnlegg er på vei, blant annet om vår 3 dagers fjelltur og om vårt fantastiske møte med pandaene.

-blogges aldeles straks

Reisebrev del 1

Så kom dagen da vi måtte dra fra Nanjing. Er rart med hvordan man ikke merker at tiden flyr og plutselig er dagen for å forlate en plass kommet. Jeg ble veldig glad i Nanjing og kunne uten problem vært hele semestret mitt der. Etter 5 uker begynte vi å bli lokalkjent rundt i byen. Det var også mot slutten at vi fant de plassene som vi angrer på at vi hadde fant første uke. Blandt annet det beste shoppingstedet ned de fineste kjolene eller den franske resturanten med rødvin, andebryst og fantastisk creme brulée. Siste kveld i Nanjing dro vi til det som viste seg å være et gigantisk stadium med alle typer sportshaler åpen for bruk av alle. Vi dro dit for å gå på skøyter og dere kan tro gleden var stor da vi fant en stor haug med snø utenfor. Det føltes også godt å kunne ta på seg godt med klær og fryse litt for en gangs skyld. 

Tidlig søndagsmorgen dro jeg og Christine til Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Vi ankom et fanstastisk hyggelig hostel, Sims Cozy Guesthouse, et hostelmekka tilrettelagt for reisende, spesielt backbackere. Selv om vi bare skulle reise en uke inntok vi backbacker rollen umiddelbart. Siden vi kom tidlig på dagen hadde vi resten av dagen på å utforske byen. Tross regnet og med lonely planet guiden under armen besøkte vi et par templer. Mellom øktene satt vi ett par timer på et tehus hvor drakk te og observerte kinesernes i deres hellige testund. De fleste satt bare å nøt teen sin, noen satt i store grupper å pratet og enkelte utnyttet stunden til å få ørene rensket. (??) På kvelden var det ble OL avsluttet med en heidundrende avsluttningssermoni noe vi selfølgelig måtte få med oss. Ble like rørt som under åpningssermonien og satt med konstant gapende munn og gåsehud. Ingenting var overlatt til tilfelighetene og det overgikk nesten åpningssermonien som ingen hadde sett maken til tidligere. Er bare en ting å si, disse kineserne kan imponere. Tror London skal ha vanskeligheter med å følge opp Kinas godt gjennomførte OL, skal iallefall mye til for å overgå de sermoniene som kineserne imponerte verden med. 

Mandag var den store pandadagen, men siden Marie og Christine med stil feiret avsluttningen av OL sov vi over pandaenes aktive timer i døgnet. Skal man ut å besøke pandaer bør dette være tidlig på morgenen når de er får servert dagens måltid. Når pandaene utgikk fikk vi tid til å besøke nok et tempel. Dette skulle også være dagen hvor vi våget oss på lokal mat. De sier Sichuan har kan by på alle de 5 elementene, vann, jord, tre, metall og ild og med sistnevnte mener men den sterke maten. Når man tror man har smakt sterk mat er det ingenting sammenlignet med den hotpot'en vi fikk servert til lunsj. Hotpot er en stor gryte som blir satt over ild midt på bordet, så kan man bestille alt man vil av kjøtt og grønnskaker for så å koke det i gryten. Den sterke maten skal vist ha positive effekter for kroppen, det eneste vi følte var et voldsomt behov for vann, svettetokter, rennende øyne og mangel på pust. På kvelden sto enda en lokal opplevelse på programmet, Sichuan opera. Selvfølgelig ble det ikke som vi forventet og det var ikke opera vi fikk servert, men mer en forestilling bestående av flere elementer. Det begynte med noe som lignet Beijing opera, deretter et dukkeshow, handskyggeshow og et innslag der de lekte med ild og på rekordrask tid byttet maske -vistnok det som kjennetegner Sichuan operaen. Etter showet fikk vi vite at det bare er 8 familier i Kina som kan kunsten å bytte maske så raskt, og siden hemmeligheten går fra far til sønn innen familien har ingen enda funnet ut hvordan de klarer å bytte så raskt. Annerledes og morro var det iallefall.. 

Vår kjære Laoshi (lærer) og neste ukes reiseplan

Kom over en artikkel om Liu Baisha, min kjære lærer hjemme i Norge og har helt glemt å fortelle at hun kom å besøkte oss for noen uker siden. Hun reiste rundt i Kina i 3 ukers tid og kom innom for å besøke oss. Hun ville sjekke at vi hadde det bra og se om vi hadde gjort framskritt på språkfronten. Samtlige av studentene var nervøse for ikke å prestere i hennes nærvær og det ble spesielt press på å snakke uten feil når hun deltok i timene våre. Dom: hun var imponert over forståelsen vår og synes vi hadde gjort gode framskritt i muntlig. Det var lettende og veldig motiverende. Dette er jo tross alt damen som har lagt grunnlaget for kinesisken vår. Ta en titt på artikkelen i Aftenposten. I artikkelen er det også linker til andre artikler om Kina http://www.aftenposten.no/reise/article2592828.ece

Er inne i siste uke av sommerkurset og forlater Nanjing kommende søndag. Skolestart i Beijing er ikke før 2.september og har dermed litt over en uke fri. Hadde egentlig ingen plan om hva jeg skulle gjøre i "ferien", men synes det er viktig å reise litt rundt i Kina når jeg først er her. Idag ble planene lagt og en flybillett kjøpt til Chengdu, hovedstad i provinsen Sichuan. Om det ringer en bjelle ved navnet er det ikke så rart. Provinsen fikk en del oppmerksomhet i media tidligere i år når den ble rammet av det store jordskjelvet. Byen Chengdu var ikke så berørt og vi skal heller ikke reise i de områdene der sjelvet gjorde store skader. Sichuan provinsen er vist veldig vakker og en must-see plass i Kina. Spesielt mange reiser nok hit for å besøke pandareservatene som befinner seg her. Det er i allefall vår grunn for å reise. Jeg skal reise sammen med Christine i klassen og vi er begge like gira på å se pandaer i levende livet.

Men før den tid kommer er det enda en uke igjen i Nanjing og den kommer nok for det meste å bestå av lesing til den avsluttende prøven på kurset. Siden shopping nærmest har blitt en ny fritidsaktivitet her nede må jeg også til postkontoret for å sende første kolli hjem til Norge. 

For de som ikke har fått det med seg, Kina gjør det meget sterkt i deres eget OL, 35 gullmedaljer så langt. Målet deres er å ta mest gullmedaljer, og de ligger godt ann. Men hurra for Norges medaljer og spesielt gullmedaljen i roing.    

- vi blogges 

Den kinesiske fjellheimen.

I helgen var det endelig tid for å komme seg bort fra byen og ut i naturen. Vi forlot Nanjing fredag formiddag og ankom bunnen av HuangShan etter en 5,5 timers lang hompete busstur. Fredagskveld var det en ting som sto i hodet på oss alle og det var selvfølgelig å se åpningssermonien til Beijing OL.  Sammen med lokale benket vi oss foran tv'en som for anledningen ble satt ut. Er mye å si om showet de hadde snekret sammen, spesielt at de aldri sluttet å imponere. Når man trodde de hadde nådd høydepunktet fulgte det noe enda større og spektakulært. Likte spesielt konseptet med å vise smakebiter av kinesisk historie og kultur som jeg nå begynner å gjennkjenne. Selv om det i små øyeblikk minnet om gymtimer i regi av kommuniskpartiet, da tenker jeg på alle tusener av mennesker som gjorde nøyaktig samme bevegelser, ble jeg mektig imponert og satt konstant med gåsehud. Sermonien var også nok et godt eksempel på antallet menneskelige ressurser dette landet har å by på. Selv om det var noe langvarig holdt vi ut til Norge kom på banen og da skal jeg love det ble liv i leiren. Kineserne rundt oss forsto i allefall hvor vi kom fra. 

Lørdag og søndag skulle brukes til å klatre i fjellet. Landsbyen vi hadde overnattet i lå ikke mange meterne over havet og da høyeste toppen i Yellow Mountain ligger på 1873 m over havet var det en sann glede å gjøre unna de 1600 første meterne med buss og cabelcar. Huang Shan er en populær destinasjon spesielt for kinesere og for å komme inn på området måtte vi betale 200 RMB (160 nok). Også naturlig da alt på området er menneskelagd. Ingen sti var naturlig formet, men alle veiene vi gikk på var steinebelagt eller laget i betong. De hadde til og med bygget veier ut fra loddrette fjellsider der man normalt ikke hadde hatt sjans å kommet seg fram. 

Hjemme drar man på tur i fjellet for å bli ett med naturen og for å kjenne på stillheten. Hadde gledet med til en slik type tur, men innser at jeg i Kina bare må slutte å se for meg hvordan ting kommer til å bli. Hadde som sagt gledet meg til frisk luft og litt roligere forhold sammenlignet med bylivet. Frisk luft fikk jeg, men det er tydeligvis også noe kinesere setter pris på. Landskapet var virkelig idylisk, det eneste som trakk opplevelsen ned var at vi hele tiden måtte dele den med 10 000 andre kinesere. Vi var blitt fortalt at det var mye folk i disse fjellene, men jeg hadde ikke kunne sett for den folkemengden som ut over dagen samlet seg oppe på fjellet. Vi måtte pent finne oss i mye mennesker, kø, knuffing og irriterende guider som non-stop ropte i små bærbare høytalere for å samle gruppene sine. 

Natt til søndag skulle tilbringes på et hotell oppe på fjellet så vi måtte bære alt med oss. Guiden vår insisterte flere ganger på at vi måtte legge ting igjen på hotellet i byen, men vi hadde allerede pakket minimalt. Det vil si, alle hadde dagstur sekk på ryggen noe guiden mente kom til å bli altfor tungt, selv hadde hun en liten skulderveske. På fjellet hadde fåtallet av folk sekk på ryggen og de som bærte med seg ting hadde lagt de i vekser eller plastposer.

I løpet av lørdagen så vi de fleste toppene og besteg den nest høyeste toppen. Vi så aper, og gikk rundt 14 km. Tror ikke jeg overdriver om jeg sier at 3/4 av veien var laget som trapper. For å bestige den nest høyeste toppen gikk vi opp 563 trappetrinn og det er ikke inkludert alle trappetrinnene vi hadde gått opp og ned for å komme oss dit vi begynte å telle. Vi konkluderte med at kinesere enda ikke har forstått at det er dobbelt så tungt å gå i trapper som det er å gå på en bratt sti. Det mest fantastiske med turen var da noen av oss på ettermiddagen gikk litt lengre enn planlagt, ristet av oss flertallet av kineserne og kom til noe som lignet alvelandet i Ringernes Herre. 

Tidlig søndags morgen sto vi opp 04.30 for å få med oss soloppgangen. Tok igjen feil da jeg trodde det kom til å være få folk så tidlig om morgenen og også denne opplevelsen måtte jeg dele sammen med hundrevis av kinesere. Jakke hadde vi ikke trengt å ta med oss siden det på hvert rom på hotellet hang jakker til bruk på "kalde" kvelder og morgenstunder. Etter soloppgang og frokost ventet det oss flere trappetrinn, flere køer av kinesere og en siste fjelltopp å bestige. Etter en 2 timers lang tur føltes det helt greit å forlate fjellet til fordel for roligere forhold nede i landsbyen. 

Legger med en del bilder fra turen, de hjelper med å forklare hvordan forholdene i fjellet var på turen. 

祝 Mathilde 生日快乐

Med dette ønskes Mathilde gratulerer med dagen - på kinesisk. Har nettopp snakket med bursdagsbarnet på telefon og det er i stunder som dette at man ikke vil være på andre siden av verden men heller på en resturant i Bodø for å markere dagen. Sitter her med kinesisk gramatikk og altfor mange kinesiske gloser og prøver å lese til første "eksamen". Er vel mer en prøve, men ser alvoret i den for å teste meg selv og se hva de 4 første ukene med undervisning har gitt meg. Etter prøven skal 15 av oss ut på tur og drar ned til noen fantastiske fjell kalt Huang Shan (the Yellow Mountain). Disse fjellene er vist de som er mest avbildet i kinesisk landskapkunst og så vakre at de er på UNESCOs liste over verdensarv. Gleder meg til å oppleve litt mer av Kina og tror det blir godt å komme seg bort fra hotellet i noen dager. 

Idag er det også nøyaktig en måned siden jeg dro fra Norge og jeg må si at tiden tiden går fort. Fortsetter det slik ser jeg lyst på de månedene som gjenstår og kan i tunge stunder tenke at det slett ikke er lenge til jeg kommer hjem. 

Igjen, Mathilde, gratulerer med dagen! Jeg har gruet meg til denne dagen fordi jeg har så veldig lyst å være sammen med deg akkurat idag. Du blir tross alt stor jente. Har tenkt masse på deg i hele dag og håper du så langt er fornøyd med 18-års dagen. Bruk dagen sammen med de du bryr deg om og de som elsker deg. Er vanvittig stolt av deg og igjen så lei meg for ikke å kunne feire sammen med deg. Lover vi tar det igjen når jeg kommer hjem! 

Ellers håper jeg alle er like klar for Beijing OL som meg. Dette har kinesere jobbet for i mange år og 8:08 08.08.08 begynner morroa. Det er stort for landet og en fantasisk mulighet for kinesere å vise det nye Kina til verden. Dessverre er altfor mange kritiske og lar det negative overgå mye av det positivt disse lekene fører med seg. Har blandt annet lest litt i norske aviser og rundt halvparten av artiklene er negativt ladet. Får håpe dette mønstret endrer seg når Norge begynner å ta medaljer. Heija Norge! 

God helg og nyt OL!  

Tropisk syklon og 台风

Fredag var det dårlig vær her. Vet det klages mye på regnet hjemme, men ingen har noen gang vært med på en regnbyge lik den vi opplevde fredag. Hele forrige uke regnet det en del og på fredagen var det tydeligvis tid for "the grande finale" da en tyfon passerte området. En tyfon (台风 -nytt ord i vokabularet) er en type tropisk syklon som igjen er et stormsystem som får energi fra varme frigitt av fuktig luft som stiger og kondenserer. Denne tyfonen var av den sorten som produserte svært kraftig regn og sterk vind. En tyfon kan også resultere i flommer og kun på fredag steg vannet godt over 0.5 meter. Vel, dette var vel og merke kun i gaten rett framfor hotellet vårt, men nå fikk dere kanskje litt av følelsen jeg fikk når jeg kom ut av hotellet. Synet som møtte meg var hele gaten vår fylt med vann og bare for å komme seg ut i hovedgaten eller på motsatt side av veien, vasset folk i knehøyt vann. Heldigvis viste det seg at det kun var i vår gate da denne ligger litt lavere enn andre i området og vannet kom strømmende inn fra alle kanter. Verken vanndammen i gata eller regnet stoppet oss i å oppleve været. Vi gikk for å spise og på vei tilbake var vi for gode for både paraply og regntøy og ble gjennomvåte. Tilbake ved hotellet var vannet steget ytteligere 15 cm og med kinesisk publikum plasket vi rundt i miniflommen inntil Rosa, en venninne i klassen presterte å snuble i et komlokk under vann i og ble liggende å plaske. Kineserne i nabolaget må tro vi er spinn gærne. 

Begge bildene er fra gata vår, på bildet over ser man såvidt hotellet i bakgrunnen og scooteren er beviset på vannhøyden som økte ytteligere senere på kvelden. 

Gjennomvåte og med kinesisk øl fra motsatt siden av veien tror jeg vi gjorde godt i å ta resten av kvelden inne på hotellet. Vi gjorde fredagenkvelden til gangfesten i 16. etasje og festen gled etterhvert over til temafest. Forklarer bildet av Lilly, Min Qin og meg.

- vi blogges