Reisebrev del 2

Tirsdag formiddag forlot vi Sim's med hver vår dagstur sekk på ryggen satte vi ut på en 3 dagers tur. Første stopp var Leshan, et obligatorisk turistmål da verdens største buddha befinner seg her. Historien bak denne buddhaen er en munk som i år 713 e.Kr. bestemte seg for å hugge ut en enorm buddha i fjellet forran en turbulent elv i håp om at buddhaen kom til å roe det vannet i elva og skåne de reisende på elva. Etter 2 timer på buss ble vi lurt trill rundt av en elektronisk sykkeltaxi sjåfør som for trippel pris av vanlig taxi tok oss halvveien for å se buddhaen. Han satte oss av på feil side av elven og derfra var vi pent nødt å ta en taxi videre til selve buddhaen. Det tok godt over hundre år å hugge den ut og med sine 71 meter var den litt av et syn. Etter å ha gått litt på området tok vi taxi tilbake busstasjonen og hoppet på neste buss til Emei Shan.

Emei Shan er et en fjellgruppe der høyeste topp ligger på 3099 moh. Fjellgruppen er en av fire hellige buddhistiske fjell i Kina og fylt med busshistiske templer. Fjellet er et reisemål for pilegrimer og kinesiske turister i jakt på litt friluftsliv. Etter å ha byttet buss 3 ganger endte vi opp med å ta bussen for langt. Ryktene om at to utlendinger hadde passert i buss var allerede gått nede i bygda og det tok ikke lang tid før Andy, eier av hostellet vi skulle bo på, kom å hentet oss på scooter. Vi sjekker inn på sovesal og kom på rom med 2 franskmenn og en dame fra Taiwan. Er første gang jeg har vært i en så forvirrende språksituasjon og hadde 4 språk å forholde meg til. Jeg overlevde, men det er merkelig hvordan et språk man kan bare forsvinner om man ikke praktiserer det. Vel, nå konsentrerer jeg meg om kinesisk så får jeg ta konsekvensen av eventuelle språktap i fransken senere.

Onsdag sto vi tidlig opp for å ha hele dagen på oss og etter frokost begynte gikk vi ut på tur. Etter 4 timer til fots, 5 passerte templer og tusenvis av trappetrinn kom vi fram til det som definitivt var turens høydepunkt, nemlig aper, mange aper. Vi var redd for ikke å se aper men forsto at det aldri hadde vært noe å bekymre seg for når vi kom fram. Apene bor egentlig fritt i fjellet, men veldig mange av den henger rundt i det som viste seg å være en apepark fordi de vet at menneskene som kommer dit gir dem snacks. Vi bunkret oss med matposer som vi fikk beskjed om å gi til apene som selv kunne åpne dem -smarte dyr. 1o meter inne i parken ble jeg sjarmert i senk av en apeunge som uten å tvile hoppet rett i armene på meg. Deretter fikk følge av 4-5 personer som skulle passe på at vi ikke ble angrepet av aper, noe jeg tror var lurt da apene raskt forsto at vi hadde mange matposer med oss og strømmet til fra alle kanter. Personalet var også behjelpelig når det kom til å få apene til å poserer sammen med oss på bilder. Uten å spørre la de mat på hodene våre og apene kom hoppende opp på skuldra for å spise snacks fra hodene våre. Jeg kunne uten tvil brukt hele dagen sammen med apene. De er utrolig vakre, sjarmerende og intelligente. Hadde vært så mye morsomere å dra på søndagstur om vi hadde hatt aper i fjellene i Norge. 

Etter apene var det lunsjtid og etter lunsj la vi ut på siste del av turen som viste seg å være en stigning på 2 timer kun i form av trapper. På toppen kom vi til nok et tempel og selv etter 1o min på en benk og et lite stykke Norge i form av helnøtt fra Freia maktet vi ikke tanken på å gå ned. Det ble derfor taubane ned til bussstasjonen og som planlagt tok vi buss til øverste busstasjon som ligger 2500 moh. Vi kunne gått samme strekning, men vi lot det pent ligge da vi hørte rykter om at denne stigningen fra 500 m og opp på toppen besto av godt over 25000 trappetrinn. Fra busstasjonen var det om å nå toppen før det ble mørkt og da ble valget mellom 2 nye timer med stigning eller gondol veldig enkelt. Det ble gondol opp og vel fremme på toppen fant vi oss et hotell og et rom for natten. Før vi tok kvelden gikk vi rundt på toppen og tok den 40 meter høye gullbelagte buddhaeni betraktning -imponerende syn. 

På torsdagsmorgen var planen å se soloppgangen og vi var tidlig oppe for å se det som virkelig skulle være verdt å oppleve på Emei Shan. Heldig var vi langt ifra og da vi kom ut kl 05.30 var det ikke noe håp om å se soloppgang da regnet høljet ned. Istedenfor ble det 3 timer til i senga og etter en liten frokost var ikke treige med å begynne på nedfarten. I de tidlige morgentimene med mangel på samtaleemner begynte vi å telle trappetrinn på vei ned. Vi telte 3840 ned til busstasjonen og priset buddhistiske guder for ikke å velge å gå de oppover kvelden før.

Etter denne fjellturen fikk vi nok en gang bekreftet at kineserne er glade i å gå i trapper. Vi trodde vi hadde sett det i Yellow Mountain, men det var ingenting sammenlignet med de endeløse trappene i Emei Shan. Tross endeløse trapper var det fantastisk å få beveget litt på seg. Selv om jeg enda innbiller meg ømhet i leggene og grøsser bare ved å se en trapp hadde vi en fantastisk flott tur.