Den kinesiske fjellheimen.

I helgen var det endelig tid for å komme seg bort fra byen og ut i naturen. Vi forlot Nanjing fredag formiddag og ankom bunnen av HuangShan etter en 5,5 timers lang hompete busstur. Fredagskveld var det en ting som sto i hodet på oss alle og det var selvfølgelig å se åpningssermonien til Beijing OL.  Sammen med lokale benket vi oss foran tv'en som for anledningen ble satt ut. Er mye å si om showet de hadde snekret sammen, spesielt at de aldri sluttet å imponere. Når man trodde de hadde nådd høydepunktet fulgte det noe enda større og spektakulært. Likte spesielt konseptet med å vise smakebiter av kinesisk historie og kultur som jeg nå begynner å gjennkjenne. Selv om det i små øyeblikk minnet om gymtimer i regi av kommuniskpartiet, da tenker jeg på alle tusener av mennesker som gjorde nøyaktig samme bevegelser, ble jeg mektig imponert og satt konstant med gåsehud. Sermonien var også nok et godt eksempel på antallet menneskelige ressurser dette landet har å by på. Selv om det var noe langvarig holdt vi ut til Norge kom på banen og da skal jeg love det ble liv i leiren. Kineserne rundt oss forsto i allefall hvor vi kom fra. 

Lørdag og søndag skulle brukes til å klatre i fjellet. Landsbyen vi hadde overnattet i lå ikke mange meterne over havet og da høyeste toppen i Yellow Mountain ligger på 1873 m over havet var det en sann glede å gjøre unna de 1600 første meterne med buss og cabelcar. Huang Shan er en populær destinasjon spesielt for kinesere og for å komme inn på området måtte vi betale 200 RMB (160 nok). Også naturlig da alt på området er menneskelagd. Ingen sti var naturlig formet, men alle veiene vi gikk på var steinebelagt eller laget i betong. De hadde til og med bygget veier ut fra loddrette fjellsider der man normalt ikke hadde hatt sjans å kommet seg fram. 

Hjemme drar man på tur i fjellet for å bli ett med naturen og for å kjenne på stillheten. Hadde gledet med til en slik type tur, men innser at jeg i Kina bare må slutte å se for meg hvordan ting kommer til å bli. Hadde som sagt gledet meg til frisk luft og litt roligere forhold sammenlignet med bylivet. Frisk luft fikk jeg, men det er tydeligvis også noe kinesere setter pris på. Landskapet var virkelig idylisk, det eneste som trakk opplevelsen ned var at vi hele tiden måtte dele den med 10 000 andre kinesere. Vi var blitt fortalt at det var mye folk i disse fjellene, men jeg hadde ikke kunne sett for den folkemengden som ut over dagen samlet seg oppe på fjellet. Vi måtte pent finne oss i mye mennesker, kø, knuffing og irriterende guider som non-stop ropte i små bærbare høytalere for å samle gruppene sine. 

Natt til søndag skulle tilbringes på et hotell oppe på fjellet så vi måtte bære alt med oss. Guiden vår insisterte flere ganger på at vi måtte legge ting igjen på hotellet i byen, men vi hadde allerede pakket minimalt. Det vil si, alle hadde dagstur sekk på ryggen noe guiden mente kom til å bli altfor tungt, selv hadde hun en liten skulderveske. På fjellet hadde fåtallet av folk sekk på ryggen og de som bærte med seg ting hadde lagt de i vekser eller plastposer.

I løpet av lørdagen så vi de fleste toppene og besteg den nest høyeste toppen. Vi så aper, og gikk rundt 14 km. Tror ikke jeg overdriver om jeg sier at 3/4 av veien var laget som trapper. For å bestige den nest høyeste toppen gikk vi opp 563 trappetrinn og det er ikke inkludert alle trappetrinnene vi hadde gått opp og ned for å komme oss dit vi begynte å telle. Vi konkluderte med at kinesere enda ikke har forstått at det er dobbelt så tungt å gå i trapper som det er å gå på en bratt sti. Det mest fantastiske med turen var da noen av oss på ettermiddagen gikk litt lengre enn planlagt, ristet av oss flertallet av kineserne og kom til noe som lignet alvelandet i Ringernes Herre. 

Tidlig søndags morgen sto vi opp 04.30 for å få med oss soloppgangen. Tok igjen feil da jeg trodde det kom til å være få folk så tidlig om morgenen og også denne opplevelsen måtte jeg dele sammen med hundrevis av kinesere. Jakke hadde vi ikke trengt å ta med oss siden det på hvert rom på hotellet hang jakker til bruk på "kalde" kvelder og morgenstunder. Etter soloppgang og frokost ventet det oss flere trappetrinn, flere køer av kinesere og en siste fjelltopp å bestige. Etter en 2 timers lang tur føltes det helt greit å forlate fjellet til fordel for roligere forhold nede i landsbyen. 

Legger med en del bilder fra turen, de hjelper med å forklare hvordan forholdene i fjellet var på turen.