- Et siste blikk på sommeren

Lille krølle skal til Bergen

Nå har jeg vært fanget lenge nok i en sandstorm og det er på tide med en update..
Jeg flytter til bergen, idag faktisk og skal ta toget om bare 2 timer. 22.35 ankommer jeg Bergen, og forhåpentligvis går det problemfritt å få meg selv og 7 kollie fra toget og inn i en taxi til Hellebakken 5, min adresse den kommende måneden. Så er det festligheter hele neste uke, startsskuddet går 10.45 med immartikulering (ja, smak litt på det ordet..) på Norges Handels Høyskole. Et nytt kapittel av livet er i ferd med å begynne og jeg tar fremdeles vare på den jeg er..

Fanget i en sandstorm

Dagens program er forelobig utsatt p.g.a sandstorm. Dessverre hadde vi en bitteliten sprekk i vindueti natt og vaaknet opp med et tynt stovlag over hele rommet. Tenker at sann er det vel naar du er omringet av orken paa alle kanter. Ja, for naa er jeg nemlig i Dunhuang, Gansu. Dette er naboprovinsen til Xinjiang og hoye fjell er byttet ut meg steppeland og orken. Vi ankom Dunhuang i gaar og brukte hele dagen til aa leke oss i orken, sandsklier, parangliding, ATV og kameler var noen aktivitetene.
Er vanvittig hektisk og reise slik, men det er praktisk aa ha alt lagt opp, ikke en gang har jeg matte tenke paa hvordan ting skal ordnes. Men fra og med i kveld drar gruppen videre og vi drar tilbake til Xinjiang.
Oppdatering folger...

Hardcore China/A China far from the China I knew

Jeg befinner meg i Xinjiang, Kina. Og jeg er forundret, imponert og folger konstant med paa alt rundt meg. Bortsett fra at vi delvis kan kommuniserer paa kinesisk og at det er kinesiske tegn overalt er det vanskelig aa forstaa at vi fremdeles er i Kina. En stor del av provinsen er muslimsk og det finnes over 10 ulike etniske minoriteter her. Det er forst og fremst menneskene som ikke lar meg innse at jeg fremdeles er i Kina. De minner meg om mennesker fra midt-osten og innimellom dukker det opp mennesker med krystall klare gronne oyne. Mengden alkohol som konsumes er begrenst, moskeene finnes i hvert kvartal, de fleste skilt er i tillegg til kinesiske tegn skrevet med en skrift som minner om arabisk. Kvinner bruker slor, noen ganger heldekkende og halvparten av mennene bruker hatt og har ser beintoffe ut.
Xinjiang er den storste provinsen i Kina, dekker 1/6 av Kina, ligger helt nord-vest og grenser Mongolia i ost, Russland i nord og Kashmir, Kasakstan, Afghanistan og Tadsjikistan i vest. De storste byene er Urumqi og Kashi， begge byer vi har vaert innom。Men hvem er vi？

Ble invitert med paa tur av Reuben, en amerikansk venn fra forrige semester og reiser naa sammen med folka fra hans program i Nanjing. Bortsett fra det rent praktiske er jeg ikke veldig stor fan av aa reise i gruppe. Fortrekker helt klart aa vaere paa egen haand. Man moter mennesker paa en helt annen maate naar men resier alene og naa ankommer jeg plasser med en buss fylt med 17 andre amerikanere, ikke helt ideelt nei.
Men det er praktisk og alt er lagt opp, guider, busser, museumsbesok, billetter, mat og hotell. Jeg trenger bare folge mengden og forholde meg til tidspunkt. Paa faa dager har jeg sett mye mer enn hva jeg hadde klart aa se paa egenhaand for samme pris og paa samme tid. Har sett den himeske innsjo, flere matmarkeder i Urumqi, drukket baijiu med lokale helter, vaert paa en forelesning om etniske minoriteter, tatt fly til Kashgar, ridd hest paa grensen til Tadsjikistan, besokt Kinas storste moskee, sett tradisjonel Uighur dans, spist lunsj hos en teppehandler i gamlebyen i Kashgar, handlet kniver paa Uighur marked og delt ut poogs til jublende barn. Er naa tilbake i Urumqi og i kveld setter hele gruppen seg paa natttog til naboprovinsen Gansu, hvor vi skal leke oss i orken. Da motivene er mange er kapasiteten paa minnekortet sprengt og jeg har innvistert i nytt minnekort. Faar dessverre ikke lastet opp bilder paa disse internett-kafee-marskinene, men lover aa legge ut en dross bilder saa fort jeg faar lagt de inn paa marskinen min.

Can a rolercoaster reunited south and North Korea/DMZ-The area of peace

DMZ, (demilitarized zone) de skal ha det til at denne 4 km brede linjen representerer fred og håp om en framtidig gjennforening mellom nord og sør. To land som de siste 50 årene har bygget opp sine egne systemer, sin egen kultur og sitt eget samarbeid med omverden. I Nord-Korea finnes kanskje koreanere som for for mange år siden opplevde å få familien sin splittet. Men bortsett fra gjennforening av familier hvor mye positivt kan det komme ut av en gjenforening mellom de to landene？ Jeg vet dessverre for lite om dagens situasjonen og det historiske oppløpet til at jeg kan tenke meg et mulig svar. Tross en propeganda innspiret film, var det interresant å dra opp til grensen, lære mer og prøve å få en forståelse av hva en DMZ grensen er. Denne grensen er sådann den eneste gjenværende i verden.

Med spesialbusser og strenge regler for bruk av kamera kjørte vi sikk sakk mellom hindre over en bro og inn til grenseomraadet. Vi besøkte en tunnel bygget av Nord-Korea for å lettere komme seg inn i Korea, det var ment at 30 000 soldater skulle bruke 1 time gjennom tunnelen for å komme seg inn i Sor-Korea. Ble også kjørt opp til et tårn og speidet nordover inn i landet gjennom en kikkert. Fikk sett noen bonder og det nord-koreanske flagget veive i toppen av verdens hoyeste flaggstang (160m). Det mest underholdende på turen var tivoliet som var satt opp ved inngangen til grenseområdet. Et mulig steg i fredsprosessen kanskje?

It's all about the people/People make your journey

Jeg skylder meg selv og Korea en oppsummering av dagene mine der. Selvfølgelig gjorde jeg den obligatoriske sightseeingen, men Korea handlet først og fremst om de flotte menneskene jeg møtte. Mr.Lee, den noe ivrige, virrete og ekstremt behjelpelige eieren av gjestehuset jeg bodde på, som hver morgen lagde frokost til meg. Så var det de 4 jentene fra Australia som første kveld kjøpte mat til meg og dro meg med på kveldsmarked. Gjengen på 3 kokker fra Australia, som jeg de første dagene delte rom med og som kjøpte 24 donuts fra Krispy Cream til meg. Chris, Jonah og Dave fra Canada som jeg møtte på DMZ turen. Chris er professor i Korea, mens Jonah og Dave jobber i Japan og var på ferie. Så var det Sammy fra Hong Kong. Fotografen Tim (60) fra England. Matt fra Australia, som delte noen interesante historier fra tiden når han fikk en mindre utgave av Amnesia (hukommelsestap). Sist og ikke minst Chris fra England som inviterte meg til å henge med seg og gjengen lørdagskvelden.





Også glemmer jeg nok ikke noen av koreanerne jeg møtte med det første. Beth som tok meg med fra bussen til gjestehusets inngangdør. Skoleguttene som fulgte etter meg i 5 minutter før de klarte å mote seg opp til å stille følgende spørsmål: what's your name, how old are you, do you like Korea? Gutta som krangla om hvem som skulle være kompisen min og hvem som skulle være kjæresten min. Og siste kveld, barna på metroen som ikke nølte et sekund med å praktiskere engelskkunnskapene sine med meg. Folk spør meg om jeg ikke blir ensom av å reise alene, men man er da aldri alene!! Verden er jo full av mennesker og det er ikke tvil om at de påvirker de inntrykkene du skaper deg av en ny plass. Den gjengen av mennesker jeg var så heldig å støte på gjorde iallefall Korea til et herlig land å tilbringe litt tid i.

To be back/It's like I never left

Byen er den samme, ansiktene de samme, omgivelsene de samme, systemet det samme, til og med lukten er den samme. Føles helt naturlig å være tilbake og gå rundt i gaten som om de siste månedene borte fra Beijing ikke har hendt. Det eneste som er annerledes fra 21.desember i fjor når jeg og pappa dro fra Beijing er at temperaturen er en helt annen. Det er vår i Beijing. "Shorts-og-T-skjorte"-vær. Ser vanvittig fram til de kommende dagene selv om jeg ser for meg at det kommer til å bli et vanvittig rush. Jeg er nesten ferdig med siste boka jeg hadde med meg. Bortsett fra bloggen er det ikke andre valg av underholdning enn å starte med studier.
Men -gud- så godt det å være tilbake.