Sittende på Starbuck og lettere språkforvirret skriver jeg tittelen på denne bloggen og håper på å klare og publisere noe før jeg må returnere til skolen kl 16.50. Har 4 timer, dette skal jeg klare. Det er mulig jeg har mistet alle mine faste blogglesere og hva kan jeg si, jeg er selv skuffet over min egen innsats på bloggefronten. Siden jeg kom til Beijing har hverdagen konstant vært travel og fylt til randen av plikter. Dessverre har jeg ikke ansett bloggingen som en av mine faste plikter og har nå innsett at jeg bare må sette meg ned og begynne å skrive. Jeg skylder jeg dere en oppdatering og oppdatering skal dere få. Mye har skjedd siden ankomst til Bejing og jeg skal spare dere for detaljer. Men jeg kan si at kinesisken min deffinitivt har blitt bedre, jeg har en større forståelse for kulturelle forskjeller og jeg føler jeg er et steg nærmere til å bli kineser.
Jeg har innsett at 6 måneder er lite tid i et land som dette, men jeg lar meg ikke lengre sjokkere over at tiden går så fort som den gjør. Det har jeg ikke tid til! Nå handler det bare om å nyte hver dag og ikke utsette noe for lenge. Om jeg utsetter ting kommer det til å slå tilbake på meg når jeg bare har en uke igjen. Derfor er hverdagen min ekstra travel, og jeg ofrer lett den behagelige tiden til å slappe av på sofaen til fordel for å komme meg ut, oppdage nye plasser i Beijing og bli kjent med nye folk. Jeg er også ferdig med å handle årets julegaver og vinterjakken har jeg allerede gått til innkjøp av selv om det enda ikke er blitt kaldt i været.
De første ukene var alt ved Beijing spennende, misforstå meg rett. Alt er fremdeles veldig spennende men hverdagen i Beijing er blitt mer en rutine. Jeg har slått meg til ro og vet at jeg enda har noen måneder her. I tillegg til skole er jeg blitt riktig så ivrig på tennis. Jeg spiller 3 ganger i uken og har gått så langt at jeg har leid meg en tennislærer. Har jo lenge planlagt å lære meg å spille og nå gjør jeg endelig noe med det. Føler jeg også får slått to fluer i en smekk da jeg både lærer meg tennis og får praktiskert kinesiesk med læreren. Lærer meg ikke forehand og backhand men 正手 og 反手. Å lære seg et språk er ikke enkelt, spesielt ikke når man er i et internasjonalt miljø der det er altfor enkelt å kommunisere på engelsk. Det handler om trekke seg litt bort fra det trygge miljøet, nærme seg kinesere og utnytte en hver situasjon for å få praktisert kinesisk. Med enkelte unntak føler jeg jeg gjør en god jobb.
De første 3-4 ukene i Beijing merket vi at OL satte et voldsomt preg på byen. Dette ble enda tydligere når lekene var over og byen forandret seg totalt. Eller skal jeg kanskje si gikk tilbake til det normale Beijing. De frivillige som tidligere hadde vært å se på hvert gatehjørnet forsvant, OL vimplene ble tatt ned, bussene og bilene tredobblet seg, traffikken ble mer kaotisk, og luften gråere. Nå ligner Beijing mer på hva jeg har blitt fortalt om byen. Men jeg har blitt vant med det konstante bybråket, den kaotiske traffiken, de enorme folkemengdene og elsker storbylivet. For å være ærlig finner jeg det hele litt eksotisk da det er langt unna noe jeg tidligere har opplevd.
Hit kom jeg meg på mandag. Var så motivert til skriving og plutselig er jeg fri for batteri på mac'en. Og sjebnen ville også ha det til at ingen av stikkkontaktene jeg fant virket. Men nå er jeg tilbake på en pub der stikkontaktene faktisk virker.
De første eksamene nærmer seg noe som har betydd ekstra mye lesing de siste dagene.. som om det ikke var nok fra før! Ellers var på en nok så spesiell fjelltur med universitetets friluftgruppe. Vi var en gruppe med nordmenn som gledet oss til å komme oss på en ordenlig tur i marka med telt og sovepose. Vi var godt over hundre personer til sammen som dro på tur. Friluftsgruppa stilte med telt, sovepose og liggeunderlag til alle og opplegget var knall bra inntil vi stoppet på en parkeringsplass nedenfor fjellet og fikk beskjed om at har vi skulle begynne å slå opp teltene så fort bilene forsvant. Å telte på en parkeringsplass støpt i betong var deffinitivt ikke det vi hadde sett for oss. En skikkelig campingtur i fjellet var vel for godt til å være sant. Parkeringsplass eller ei, vi gjorde det beste ut av det. Først var vi så heldige å få lære oss hvordan man skal slå opp et telt, sove i sovepose, rulle et liggeunderlag og ta på seg en stor sekk. Ettermiddagen fortsatte med presentasjon, allsang, tante knute og et par matteleker. Tapte man i matteleken måtte man som straff reise seg og underholde. Var selfølgelig den første til å tape men har da gått i kor og dro til med en tradisjonell visesang som ble møtt med stormende jubel. Kl10 ble vi sendt i seng etter en felles jenka for at vi alle skulle komme oss i varmen. Søndagsmorgen var det opp kl6, pakke ned tingene og opp i fjellet. Jeg hadde meldt meg på klatring og etter en liten halvtime var vi fremme. Klatring var et populært alternativ og jeg måtte vente i 3 timer før det var min tur. Disse timene ble brukt i solsteken og til å diskutere Beijings forrurensning. Dette da vi tydelig så den tykke grå tåken som dekket hele byen. Skremmende å tenke på at det er luft vi daglig puster inn og plutselig forståelig hvorfor mange sliter med atsma. Hadde ikke trodd at forrurensningen var av en så stor grad. Men når man på en helt klar dag ikke klarer å se Beijing på 6 mils avstand er det ille.
Kjøpte sykkel nr.3 idag. Den første ble stjelt etter 3 dager. Den andre av merket Super var super den første måneden deretter falt pedalene av, styret løsnet og da bakhjulet punkterte var det nok. Byttet inn Supern med en ny super og håper på at denne holder ut oppholdet. Kjoskdamen kommenterte iallfall at det var en god sykkel..
Har vært en sann glede å blogge litt igjen og føler at motivasjonen for blogging er tilbake. Skal nå gå over til quiz på den lokale studentkroa og gjengen sitter utålmodig å venter på at jeg skal legge sammen dataen og diskutere litt quiz-strategi.
Håper alle har det bra og nyter livets glade dager!
Hola! Marie
Forrige uke inviterte den norske ambassaden til studenttreff. I tillegg til andre norske studenter var vi så heldige å få møte en gjeng med kinesiske studenter som studerer norsk her i Beijing. Utrolig festlig! Da de hilste på oss presenterte de seg med norske navn. En av de første jeg hilste på var Harald, han hadde også fått seg norsk hjemby, Narvik og sjarmerte meg i senk da 3. setning han lirte av seg var "Ka farsken". Det var en gjeng med ivrige og veldig dyktige studenter. Kineserne er generelt et hardtjobbende folkeslag og de er som regel veldig dyktig på det de zoomer seg inn på. Vi har iallefall fått oss en solid gruppe med kinesiske venner og neste sommer kommer de alle til Norge for å fortsette studiene. Vanskelig å forstå hvorfor og hvordan de har fattet interesse for Norge. Spurte bare en av jentene, "Siri fra Bodø" om hvorfor hun hadde begynt å studere norsk. Hun sa at det var fordi Norge var så langt vekk og at det er et kaldt land. De har alle studert norsk i Kina i et år og nivået deres imponerte meg enormt. Jeg kan bare håpe at jeg snakker like bra kinesisk som de snakker norsk når jeg drar fra Kina i desember. Nok en inspirasjon for å stå på med studiene. 
