Can a rolercoaster reunited south and North Korea/DMZ-The area of peace

DMZ, (demilitarized zone) de skal ha det til at denne 4 km brede linjen representerer fred og håp om en framtidig gjennforening mellom nord og sør. To land som de siste 50 årene har bygget opp sine egne systemer, sin egen kultur og sitt eget samarbeid med omverden. I Nord-Korea finnes kanskje koreanere som for for mange år siden opplevde å få familien sin splittet. Men bortsett fra gjennforening av familier hvor mye positivt kan det komme ut av en gjenforening mellom de to landene？ Jeg vet dessverre for lite om dagens situasjonen og det historiske oppløpet til at jeg kan tenke meg et mulig svar. Tross en propeganda innspiret film, var det interresant å dra opp til grensen, lære mer og prøve å få en forståelse av hva en DMZ grensen er. Denne grensen er sådann den eneste gjenværende i verden.

Med spesialbusser og strenge regler for bruk av kamera kjørte vi sikk sakk mellom hindre over en bro og inn til grenseomraadet. Vi besøkte en tunnel bygget av Nord-Korea for å lettere komme seg inn i Korea, det var ment at 30 000 soldater skulle bruke 1 time gjennom tunnelen for å komme seg inn i Sor-Korea. Ble også kjørt opp til et tårn og speidet nordover inn i landet gjennom en kikkert. Fikk sett noen bonder og det nord-koreanske flagget veive i toppen av verdens hoyeste flaggstang (160m). Det mest underholdende på turen var tivoliet som var satt opp ved inngangen til grenseområdet. Et mulig steg i fredsprosessen kanskje?

It's all about the people/People make your journey

Jeg skylder meg selv og Korea en oppsummering av dagene mine der. Selvfølgelig gjorde jeg den obligatoriske sightseeingen, men Korea handlet først og fremst om de flotte menneskene jeg møtte. Mr.Lee, den noe ivrige, virrete og ekstremt behjelpelige eieren av gjestehuset jeg bodde på, som hver morgen lagde frokost til meg. Så var det de 4 jentene fra Australia som første kveld kjøpte mat til meg og dro meg med på kveldsmarked. Gjengen på 3 kokker fra Australia, som jeg de første dagene delte rom med og som kjøpte 24 donuts fra Krispy Cream til meg. Chris, Jonah og Dave fra Canada som jeg møtte på DMZ turen. Chris er professor i Korea, mens Jonah og Dave jobber i Japan og var på ferie. Så var det Sammy fra Hong Kong. Fotografen Tim (60) fra England. Matt fra Australia, som delte noen interesante historier fra tiden når han fikk en mindre utgave av Amnesia (hukommelsestap). Sist og ikke minst Chris fra England som inviterte meg til å henge med seg og gjengen lørdagskvelden.





Også glemmer jeg nok ikke noen av koreanerne jeg møtte med det første. Beth som tok meg med fra bussen til gjestehusets inngangdør. Skoleguttene som fulgte etter meg i 5 minutter før de klarte å mote seg opp til å stille følgende spørsmål: what's your name, how old are you, do you like Korea? Gutta som krangla om hvem som skulle være kompisen min og hvem som skulle være kjæresten min. Og siste kveld, barna på metroen som ikke nølte et sekund med å praktiskere engelskkunnskapene sine med meg. Folk spør meg om jeg ikke blir ensom av å reise alene, men man er da aldri alene!! Verden er jo full av mennesker og det er ikke tvil om at de påvirker de inntrykkene du skaper deg av en ny plass. Den gjengen av mennesker jeg var så heldig å støte på gjorde iallefall Korea til et herlig land å tilbringe litt tid i.

To be back/It's like I never left

Byen er den samme, ansiktene de samme, omgivelsene de samme, systemet det samme, til og med lukten er den samme. Føles helt naturlig å være tilbake og gå rundt i gaten som om de siste månedene borte fra Beijing ikke har hendt. Det eneste som er annerledes fra 21.desember i fjor når jeg og pappa dro fra Beijing er at temperaturen er en helt annen. Det er vår i Beijing. "Shorts-og-T-skjorte"-vær. Ser vanvittig fram til de kommende dagene selv om jeg ser for meg at det kommer til å bli et vanvittig rush. Jeg er nesten ferdig med siste boka jeg hadde med meg. Bortsett fra bloggen er det ikke andre valg av underholdning enn å starte med studier.
Men -gud- så godt det å være tilbake.

Sakura

Dorthe Skappel vil kle seg i kirsebær blomster under gullruten og jeg legger ut noen av de godt over hundre bildene jeg tok av kirsebærblomster i Japan. Sakura zensen - radene av blomstrende kirsebærtrær fantes overalt og de fineste så jeg i Kyoto. I guideboken var en hver plass finest å se under sakura, og det var ikke få plasser man burde besøke nettopp på grunn av de vakre blomstrende trærne.

Geisha/Kimono/Bambus/Selvmord -en hel drøss forundringer

Fordi Kyoto er en av verdens rikeste byer på kultur er det en av byene alle bør se på lik linje med Roma, Paris og London og det var det som sto på dagsplanen min mandag og tirsdag. Byen huser alt av Japans tradisjonelle kultur og er scenen hvor det meste av Japans historie har utspilt seg.
Jeg spaserte gatelangs og noe 'elvelangs' mot området man kunne spotte geisha og plutselig var de der. Nydelige og som tatt ut av en guidebok sto de under blomstrende kirsebærtrær. Og jeg var ikke eneste som hadde tatt turen for det "perfekte" bildet av en geisha. Ikke viste jeg at en geisha er en kvinne lærd innen kunst og drama for å underholder gjester.



Mandag ble det mest gåing på meg, med følgende mål for dagen. Se en Geisha i Gion. Spise meg mett på smaksprøver på Nishiki matmarked. Vandre langs path-of-philosophy. Og avslutte dagen med å se en opplyst utgave av Kodai-ji templet. Alt avkrysset før dagen var over.

Kimono : Tradisjonelt klesplagg fra Edo perioden (1600-1868) og nå den tradisjonelle japanske nasjonale drakten. Opprinnelig ble ordet kimono benyttet om alle klær for menn, kvinner og barn, men har etterhvert blitt reservert for en viss type nesten fotsid drakt. Litt som bunaden i Norge altså, men brukt oftere enn kun på nasjonaldagen. Jentene på bildet over hadde pyntet seg for å dra å ta bilde foran et blomstrende kirsebærtre langs "filosofiveien" i Kyoto.

Før jeg satte meg på toget til Tokyo på tirsdag dro jeg til Arashiyama. På hostellet var det en lang liset over hvor langt blomstringen av kirsebærtær var kommet på ulike steder i Kyoto og i Arashiyama var det full blomstring. Jeg vandret gjennom en en bambus skog (vistnok der de filmet noen av scenene i Croching Tiger, Hidden Dragon) og gikk deretter til et tempel fylt med kirsebærtrær. Gikk rundt under kirsebærtrærne og kjente på stemningen ladet av japanernes begeistring for blomstringen.


Senere på dagen og vel fremme i Tokyo var det to ting å gjøre siste kveld. Måtte nesten kjøpe en eller anne ting fra japan og endte opp med en hatt. For så å gå å spise siste måltid med sushi.

I løpet av uken i Japan gikk jeg rundt å forundret meg over mang en ting. Type hvordan gatene kan være så rene når man sjeldent spotter søppelkasser. Jeg forundret meg over plastikkmodellene av matrettene plassert i vinduene til de fleste resturanter. Over de ultramoderne toalettene, med varme i setet, og knapper man kan trykke på for å spille av et lydspor av nedskylling. Jeg forundret meg over hvordan japanere lett kan oppleves overlegne når de egentlig bare er høfflige ved å holde seg for seg selv. Over sovekulturen, hvordan man alltid ser sovende mennesker på metroen. Også over den høye selvmordstatestikken i Japan, spesielt blant unge på grunn av mye press til å prestere. I 2007 begikk over 32000 mennesker selvmord i Japan, en dødsmåte som er regnet som ærerik, og en akseptabel utvei fra vanskeligheter. Dette resulterer i at Japan ligger som land nr to i verden på antall selvmord bland befolkningen.
I boken norwegian wood (en fantastisk bok om en japaners studietid - les den!) tar 3 personer selvmord og da jeg spurte en japansk kompis av PG sa han at 3 av hans venner hadde tatt selvmord og dette i 12-års alderen. Tankevekkende!!
Så forundret jeg meg over hva en geisha skal være godt for og over bruken av kimono? Noen ting fant jeg lettere svar på en andre ting. Resten får stå som evige forundringer, for sånn er det bare og er en del av Japan. Noen spennede 8 dager var det iallefall og kanskje en dag får jeg dra tilbake for å finne ut av ting eller bare komme tilbake for å fortsett å forundre meg.
-En dag skal jeg i allefall tilbake!

her er jeg

Når man skal være her, blir man dratt avsted.

Til steder man ikke hadde ventet å oppleve. Steder man ikke hadde ventet å få et innblikk i. Her skal jeg være, men jeg er ikke her.

Forstår ikke at jeg ikke kan være her litt, om så bare for å oppleve det som skjer rundt meg. Jeg er redd for ikke å få med meg det som er å få med seg. Samtidlig får jeg med alt som skjer rundt meg. Kan man da kreve mer?

Jeg flyter med meg selv og får med meg alt. Forstår bare ikke hvorfor jeg ikke innser at jeg er her. Her. Nå. Det er her og nå det skjer. Hvor er så jeg?

- HER

hard overgang

Korea tar meg med storm fra første stund og planen om å bruke første ettermiddag til å ta Japan til ettertanke, se på bilder og skrive om de siste dagene gikk rett vest. På flyplassen var jeg noe nervøs for å komme meg til guesthouse'et da jeg hadde hørt at selv taxier kunne slite med å finne frem. Tydelig en kobinasjon av at det ikke finnes gateadresser, bare nabolag der alle husene har nummer som ligger i umsk rekkefølge og at gjesthuset er bittelite og ikke veldig kjent med mindre du ikke kommer inn i samme gate. Koreanere viste seg fra sitt beste fra første stund, både han som fulgte meg til bussen og hun jeg møtte på bussen som tok meg til et kontor for å finne adressen på et kart og da hun så det var for komplisert å gå dit, fulgte meg helt til døren av huset.

Vel som sagt, planen om en rolig ettermiddag ble forandret da det kom 4 små hyggelige australiere som også bor på huset og insisterte på at jeg skulle bli med på kveldsmarked. Endte opp med en hatt, et skjørt og en t-skjorte med bilde av pippi. :)

Nå er det torsdags morgen, det er fint vær og jeg hører Seoul roper, så da er det bare å utsette bloggingen om de siste dagene og oppsummeringen av Japan. Litt synd egentlig fordi jeg fremdeles ikke har fått Japan ut av hodet og tok meg flere ganger i å takke koreanere på japansk i går.
Mr. Lee, eieren av huset har nettopp laget frokost til meg og har planlagt dagen min til punkt og prikke; hva jeg skal se, hvordan komme meg rundt, og hvor lang tid jeg skal bruke på hver plass. Nå sitter han med et smil om munnen og rister på hodet fordi jeg bruker tiden i Korea på å sitte forran dataen. Tør ikke gjøre annet en å avlutte :)